Nei da var jenta begynt å skrive bok skal du se.
Jeg kom hjem en dag og tenkte at jeg kunne begynne på min livslange drøm om å bli forfatter. Så nå har jeg startet. Har ikke skrevet mer enn fem sider, men det er fem strøkne sider. Boken skal handle om seks jenters utrolige eventyr etter at hovedpersonens liv ble drastisk endret og påkjørt kan jeg vel si.
Basert løslig på en sann historie skal boken også gjenspeile hvor viktig jentene er for hverandre. Gjennom en interailtur gjennom hele Europa skal jentene bli mer kjent med hverandre, treffe gutter og finne på utrolige ting sammen.
Her kommer et lite utdrag av boken om dere ønsker å lese:
“ Etter flere timer på toget kunne vi endelig lette på rumpene og finne en taxi. Vårt oppdrag ble å finne et hotell som var rimelig, men komfortabelt. Catie som er vant til å reise eksklusivt, ville ikke nøye seg med hva som helst. Tracey derimot var litt mindre kresen, hun kunne sovet ute. Alle var i alle fall enig om at en seng var førsteprioritet.
Beina hadde sovnet, og ryggen var stiv som en stokk, og til tross for alt jeg har vært gjennom, har jeg aldri vært så glad som nå. Gud, hvor jeg har savnet disse jentene. Eilar med den gode med krøllete sjarm, Catie den ustoppelige flørten, Aimee den fornuftige og flinke, Eliza den frekke og Tracey den gale. Så har du jo også meg, Thea, den snakkesalige, mannegale.
Vi fant til slutt et hotell ikke langt fra togstasjonen i Bordeaux, og det tok ikke mer enn ti minutter med taxien før vi var på plass. Grønne trær, druebusker, roselukt og ikke minst franskmenn var det eneste øyet mitt kunne se. Hotellet var en vingård som ikke lenger var i drift, men som ble brukt for vininteresserte turister. ”Château de Vin” het hotellet. Svært passende, Vinslottet, for det så virkelig ut som et gammelt slott fra 1800-tallet. Utenfor var det også laget til for dem som ikke hadde noen spesiell kjærlighet til vin. Et stort basseng med hvite solsenger og grønne parasoller. Et sted som dette kommer definitivt ikke i glemmeboken min. Foruten det flotte vinområdet kunne man leie hver sin hest og dra på ridetur gjennom skogen, og på stiene rundt landsbyen. Jeg kunne ikke dra her i fra før jeg hadde gitt etter for min hemmelige interesse for de firbente traverne. Før vi fikk satt fra oss bagasjen kom det to grønnkledde pikkoloer og stakk av med kofferten. De sendte oss av sted i heisen og nærmest løpte opp trappen for å ta oss igjen. Slottet hadde flere etasjer og var svært overveldende. Ingen av oss hadde sett for seg at det kom til å være så eksklusivt. Catie måpte til og med.
- Noe så nydelig har jeg aldri opplevd, hvisker Catie redd for å ødelegge inntrykket.
Innvendig var heller ingen skuffelse og palasset stod til mer enn vår forventning. Ingen av oss kunne helt forstå at vi hadde vært så heldig.
Da jeg ringte rundt på de forskjellige hotellene var de fleste fulle, og hadde i alle fall ikke kapasitet til seks fnisete engelske jenter. Men ”Château du Vin” hadde svart med sin franske aksent: ”Dette blir ikke noe problem. Vi ’ar plass til dere alle”. Pikkoloene spurte oss om noe på fransk, og vi ble stående litt spørrende.
- Har dere sett rommet deres? Prøvde de seg på forfinet engelsk.
- HVA? Skal vi bare få ett rom? Vi er jo seks jenter, vi får ikke plass på ett lite rom, nærmest ropte Eliza.
Pikkoloene bare smilte og lo. Noe så frekt. Nå var hele inntrykket ødelagt og jeg kjente at stemningen ble noe trykket og dempet. Skuffelsen var ikke liten hos alle seks, og da pikkoloene åpnet døren inn til rommet vårt ble det ikke noe bedre. To senger og en sofa var det eneste vi hadde fått.
- Dette kommer til å bli litt for trangt og intimt, til og med for meg, lo Catie litt nervøst.
- Vi blir nødt til å prate med resepsjonen, dette kan ikke stemme, sa Aimee.
Alle var enig om at vi ikke kunne leve slik i flere dager. Aimee, jeg og Catie marsjerte bestemt ned til foajeen, i bare joggebukser og tanktopp. Fast bestemt på å få et bedre rom. Resepsjonisten ropte på oss og gestikulerte noe voldsomt med armene.
- Pene jenter ’ar fått feil rom, smilte resepsjonisten til oss. Samtidig så han med argusøyne på pikkoloene som tydeligvis hadde moret seg litt på våre vegne. Det viste seg at pikkoloene ikke hadde orket å bære alle koffertene våre til etasjen vår. I sjette etasje av slottet gikk det nemlig ingen heis, og de to freidige pikkoloene hadde håpet at vi ikke ville reagere på det lille rommet.
- Diable pensiez-vous? Un plus d’erreur et de vous sont mis le feu! Resepsjonisten smilte nervøst og håpet vi ikke forstod hva han sa. Til tross for min dårlige franskkunnskap fikk jeg med meg ”en feil til” og ”sparken”.
Vårt egentlige rom var noe helt annet enn hva vi opprinnelig fikk. Hvite vegger med nydelige franske malerier, seks himmelsenger, utsikt over den nydelige druehagen, en stor minibar, spisebord med plass til oss alle og beste av alt, vår egen franske kelner. Delightful. Og vår franske kelner, Damyen, var absolutt nydelig å se på. Han kom til å være på rommets kjøkken for å virkeliggjøre alle våre matdrømmer. Ooh la la. Neste vi tenkte var hvor høy regningen ville være etter denne ferien. Men middag skulle vi spise når vi først hadde fått vår egen kokk og kelner”
Da er det bare til å kaste seg ut i det, noen tilbakemeldinger? Virker historien troverdig? Teit? Eller har du forslag til land vi skal besøke? Eller ting vi skal gjøre?
