Nei da var jenta begynt å skrive bok skal du se.

Jeg kom hjem en dag og tenkte at jeg kunne begynne på min livslange drøm om å bli forfatter. Så nå har jeg startet. Har ikke skrevet mer enn fem sider, men det er fem strøkne sider. Boken skal handle om seks jenters utrolige eventyr etter at hovedpersonens liv ble drastisk endret og påkjørt kan jeg vel si.

Basert løslig på en sann historie skal boken også gjenspeile hvor viktig jentene er for hverandre. Gjennom en interailtur gjennom hele Europa skal jentene bli mer kjent med hverandre, treffe gutter og finne på utrolige ting sammen.

Her kommer et lite utdrag av boken om dere ønsker å lese:

“ Etter flere timer på toget kunne vi endelig lette på rumpene og finne en taxi. Vårt oppdrag ble å finne et hotell som var rimelig, men komfortabelt. Catie som er vant til å reise eksklusivt, ville ikke nøye seg med hva som helst. Tracey derimot var litt mindre kresen, hun kunne sovet ute. Alle var i alle fall enig om at en seng var førsteprioritet.

Beina hadde sovnet, og ryggen var stiv som en stokk, og til tross for alt jeg har vært gjennom, har jeg aldri vært så glad som nå. Gud, hvor jeg har savnet disse jentene. Eilar med den gode med krøllete sjarm, Catie den ustoppelige flørten, Aimee den fornuftige og flinke, Eliza den frekke og Tracey den gale. Så har du jo også meg, Thea, den snakkesalige, mannegale.

Vi fant til slutt et hotell ikke langt fra togstasjonen i Bordeaux, og det tok ikke mer enn ti minutter med taxien før vi var på plass. Grønne trær, druebusker, roselukt og ikke minst franskmenn var det eneste øyet mitt kunne se. Hotellet var en vingård som ikke lenger var i drift, men som ble brukt for vininteresserte turister. ”Château de Vin” het hotellet. Svært passende, Vinslottet, for det så virkelig ut som et gammelt slott fra 1800-tallet. Utenfor var det også laget til for dem som ikke hadde noen spesiell kjærlighet til vin. Et stort basseng med hvite solsenger og grønne parasoller. Et sted som dette kommer definitivt ikke i glemmeboken min. Foruten det flotte vinområdet kunne man leie hver sin hest og dra på ridetur gjennom skogen, og på stiene rundt landsbyen. Jeg kunne ikke dra her i fra før jeg hadde gitt etter for min hemmelige interesse for de firbente traverne. Før vi fikk satt fra oss bagasjen kom det to grønnkledde pikkoloer og stakk av med kofferten. De sendte oss av sted i heisen og nærmest løpte opp trappen for å ta oss igjen. Slottet hadde flere etasjer og var svært overveldende. Ingen av oss hadde sett for seg at det kom til å være så eksklusivt. Catie måpte til og med.
- Noe så nydelig har jeg aldri opplevd, hvisker Catie redd for å ødelegge inntrykket.
Innvendig var heller ingen skuffelse og palasset stod til mer enn vår forventning. Ingen av oss kunne helt forstå at vi hadde vært så heldig.

Da jeg ringte rundt på de forskjellige hotellene var de fleste fulle, og hadde i alle fall ikke kapasitet til seks fnisete engelske jenter. Men ”Château du Vin” hadde svart med sin franske aksent: ”Dette blir ikke noe problem. Vi ’ar plass til dere alle”. Pikkoloene spurte oss om noe på fransk, og vi ble stående litt spørrende.
- Har dere sett rommet deres? Prøvde de seg på forfinet engelsk.
- HVA? Skal vi bare få ett rom? Vi er jo seks jenter, vi får ikke plass på ett lite rom, nærmest ropte Eliza.
Pikkoloene bare smilte og lo. Noe så frekt. Nå var hele inntrykket ødelagt og jeg kjente at stemningen ble noe trykket og dempet. Skuffelsen var ikke liten hos alle seks, og da pikkoloene åpnet døren inn til rommet vårt ble det ikke noe bedre. To senger og en sofa var det eneste vi hadde fått.
- Dette kommer til å bli litt for trangt og intimt, til og med for meg, lo Catie litt nervøst.
- Vi blir nødt til å prate med resepsjonen, dette kan ikke stemme, sa Aimee.
Alle var enig om at vi ikke kunne leve slik i flere dager. Aimee, jeg og Catie marsjerte bestemt ned til foajeen, i bare joggebukser og tanktopp. Fast bestemt på å få et bedre rom. Resepsjonisten ropte på oss og gestikulerte noe voldsomt med armene.
- Pene jenter ’ar fått feil rom, smilte resepsjonisten til oss. Samtidig så han med argusøyne på pikkoloene som tydeligvis hadde moret seg litt på våre vegne. Det viste seg at pikkoloene ikke hadde orket å bære alle koffertene våre til etasjen vår. I sjette etasje av slottet gikk det nemlig ingen heis, og de to freidige pikkoloene hadde håpet at vi ikke ville reagere på det lille rommet.
- Diable pensiez-vous? Un plus d’erreur et de vous sont mis le feu! Resepsjonisten smilte nervøst og håpet vi ikke forstod hva han sa. Til tross for min dårlige franskkunnskap fikk jeg med meg ”en feil til” og ”sparken”.

Vårt egentlige rom var noe helt annet enn hva vi opprinnelig fikk. Hvite vegger med nydelige franske malerier, seks himmelsenger, utsikt over den nydelige druehagen, en stor minibar, spisebord med plass til oss alle og beste av alt, vår egen franske kelner. Delightful. Og vår franske kelner, Damyen, var absolutt nydelig å se på. Han kom til å være på rommets kjøkken for å virkeliggjøre alle våre matdrømmer. Ooh la la. Neste vi tenkte var hvor høy regningen ville være etter denne ferien. Men middag skulle vi spise når vi først hadde fått vår egen kokk og kelner”

Da er det bare til å kaste seg ut i det, noen tilbakemeldinger? Virker historien troverdig? Teit? Eller har du forslag til land vi skal besøke? Eller ting vi skal gjøre?

Nå er det gått så langt at jeg ikke klarer å sitte på bussen som et normalt menneske. Lytter på samtaler og venter på et scoop.

Forrige dagen overhørte jeg billettmannen som snakket med noen turister. De kunne ikke forstå at billettprisene er så høye. Bussmannen anbefalte busskort, og gav de en god deal på et verdikort.

Men har du noensinne tenkt over hva billettprisene skal dekke? Det er ikke rart at prisene blir så høye når man må betale så mye for diesel og bensin. Bompengeringer er det på alle kanter i Bergen. Pluss at Tide huser en haug med arbeisplasser. Det er greit at de fleste mener prisene er for høy, men skal det gjøres noe, må man nesten gjøre noe med alt.

I Bergen kjører det sikkert mer enn 100 busser i timen, og disse hundre bussen kjører kanskje titusener av kilometer. Det er klart det koster. Man skal jo betale veiavgift, forsikringer, nye dekk og alt det andre er det som driver busskostnadene til skyene.

dette regnestykket har jeg lyst til å se litt på. Klart Tide får helt sikkert rabatt på et vist antall busser og så videre. Men det må være mange utgifter bussene har.

Etter endt praksis var det dags for en tur til Berlin. Det var duket for møter, nye mennesker, nytt språk og ikke minst et yrende natteliv.

Først på programmet var en guidet busstur gjennom “the hearts of Berlin”. Vi fikk se og ta på den berømte muren, kjørte FORBI en svært så delikat sjokoladebutikk. Senere i uken var det ingen som fant den igjen.

Men på planen var ikke bare sightseeing, men også en god del alvorlige tema. Så klart måtte vi stikke innom de nordiske ambassadene. For øvrig de eneste i hele verden som deler ambassadekompleks. Der møtte vi en svært engasjert ambassadekar som stolt kunne fortelle om deres 10  års jubileum. Dette endte opp med å bli min sak etter uken i Tyskland.

Vi fikk også treffe på en meget travel dame fra Forbundsdagen. Hun hadde mye interessant å fortelle om barnehagepolitikken i landet. En liten ulempe var at hun ikke snakket engelsk, så vår IT-lærer Nils måtte oversette og fungere som tolk. Da ble det litt vanskelig å henge med til tider.

Men det kanskje mest spennende på hele turen, var besøket på en av Tysklands mest populære avisredaksjon. Kontoret som alle journalistene satt på var et fellesrom som var større enn de fleste kan forestille seg. JA, langt større enn TV2 sine lokaler. Og for ikke å snakke om høyere. Når jeg så opp fikk jeg høydeskrekk.

Men det er klart at Berlin handlet ikke bare om alt det lærerne ville vi skulle oppleve. Vi fikk også en dag dratt på en lang togtur til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Neon velbrukte timer, men også ekstremt spesielt. Å gå på samme sted som mange hundrevis, ja gjerne tusenvis av jøder og nordmenn ble drept satte spor i meg. Jeg gikk ikke der i fra med tørre øyne. Så mye historie, så mye grusomt skjedde inne i den borgen.

Selv om Berlin huser mye grusomt kan man ikke komme unna alt det positive. Til tross for å være en rotete by var det mye kjekt å by på. Dyrehagen ble besøkt, neshorn ble sett på, løver kranglet og ulvene ulte. Det er ikke rart at den norske isbjørnen Knut trivdes i Berlin.

Maten og drikken kan man heller ikke komme unna. Greit, maten ble gjerne bedre etter å ha inntatt drikken, men struts er ikke det værste jeg har smakt. Men krokodillen kunne kanskje vært litt mindre seig.

For å avslutte på en verdig måte ble det nok mer enn nok “sex on the beach”. Tror kanskje den servitøren ble litt lei av oss til slutt ;)

Da er det dags for siste dag i den vaskeekte redaksjonen. Litt vemodig er det å måtte si hadet til alle sammen, men en dag håper jo jeg på å komme tilbake. Det har vært en opplevelse som virkelig har satt sine dype spor i meg.

Under utplasseringen har jeg kost meg helt vanvittig mye i Fanaposten. Ingenting er bedre enn å se sitt eget navn i en byline. Men det har ikke bare vært et liv under skyfri himmel. Som alle andre journalister har jeg vært borti mennesker som rett og slett setter seg på bakbena for en liten filleting. Men jeg har samtidig møtt mennesker som jeg ikke kunne vært foruten.

Et eksempel er en artikkel som jeg skrev om tre arkitektdamer fra Fana. De gikk så langt som å nekte meg å trykke artikkelen min. Sammen med redaktøren min fant vi ut at dette må vi ta med en klype salt. Han snakket dem ut av hele situasjonen, og vi kom til slutt frem til en løsning.

Men det er jo klart det ikke bare har vært negative ting med utplasseringen. Jeg har utrolig mange gode minner. Blant annet hadde jeg en av mine første saker på forsiden, og den endte opp på toppe av BT sin nettavis. Dette er jeg selvsagt veldig stolt av. I tillegg har jeg møtt Tine Thing Helseth som er verdenskjent trompetist. En svært unik person, som jeg ser veldig opp til. Denne unge kvinnen er bare 21 år, og har allerede opplevd mye som trompetist. I tillegg har jeg møtt mennesker som er hyggelige, pratsomme og ekstremt imøtekommende. Alt i alt har det vært en utfordring uten like.

Gjennom redaksjonen og redaktøren min har jeg opparbeidet meg mye kunnskap. Flere erfaringer og større forståelse er bare noe av det jeg har plukket opp i redaksjonen.

Selv liker jeg å tro at jeg ble godt tatt i mot, og selvsagt at de har vært fornøyd med meg. Hver morning når man titter inn på det opplyste redaksjonsrommet, er det fire enkle mennesker som ser opp fra macen sin og hilser på deg. Det er en god følelse.

Utplasseringen har virkelig satt sine dype spor i både hjertet og hjernen. Arbeid og rutiner er blitt betydlig bedre, men jeg har også fått mye kunnskap. Mest av alt setter det seg i blodpumpen. Det er fantastisk hvor flinke mange er til å ta godt vare på hverandre, og hjelpe hverandre. Personlig tror jeg ikke de andre journalistene i redaksjonen vet hvor mye de har betydd for meg. Til tross for opplevelsen, blir det ingen tårevåt avskjed, jeg har tross alt bare vært her i to måneder.

Nå er det bare til å se fremover. Berlin; Here I come!!!

 

… skal jeg få bruke alt jeg har lært. Det er tid for utplasseringen.

 

Presset fortsetter når du har kommet deg ut i en vaskeekte redaksjon. Når du jobber side om side med dem som lever av å lage avis. Hva skal du gjøre, og hva skal du unngå?

Men hvordan skal du gjøre det når du har fått sjansen til å få ting på trykk? Man kan begynne på starten. Kom presist, om du står fast i kø eller noe lignende er det ikke umulig å ta en telefon og gi beskjed. Det er ikke så vanskelig det. Videre så bør du i det minste komme til redaksjonsmøte, ikke en time ettepå.

Så til redaksjonsmøte. Møt presist, men kommer man ikke forberedt kan man like gjerne bli værende hjemme. Kom gjerne med en idè, så kommer det alltids flere ideer du kan jobbe med etterhvert. Lov ikke mer enn du tror du kan klare. Har du fire ideer du vil snakke om, tar du opp en eller to av dem, og venter med resten til neste møte. Lov ikke for mye. Da kan de du jobber med få mer jobb enn det opprinnelig var planlagt.

Spør alltid om hjelp. De andre i redaksjonen har samme intensjon som deg; Lage avis. Her leker man ikke avis. Alle journalister ønsker å skrive gode artikler som leserne “bare MÅ lese”. Dersom du gjør noe som ikke stemmer, tråkker over grensen eller noe i den dur, kaster dette lys over dem som redigerer eller er redaktør for avisen.

 

Så langt har jeg skrevet en god del artikler for avisen Fanaposten i en bydel utenfor Bergen. Jeg har tatt ca. 500 bilder og kanskje 10 av dem har blitt brukt. Jada, jeg skrev riktig. På de mange oppdragene jeg har vært på har jeg tatt godt over 500 bilder.

Når alt arbeidet er gjort, kildene er sitert og etikken er på plass, må man begynne å skrive artikkelen. Språket skal være den siste “finishen”, prikken over i-en.

Så og si hver dag i avisen ser vi en eller annen form for skrivefeil. Enten det er en bokstav som mangler eller ordet eller navnet er skrevet feil. Trykkleifer forekommer oftere enn det burde, men det skjer. Feilene blir til slutt skjult for journalisten, og han/hun blir blind på hva som kan gjøre artikkelen din bedre fordi det blir mer eller mindre babyen din. Få alltid noen andre til å lese over for å se feil. Sitter man på utsiden og ser inn kommer ufinhetene frem.

Alle journalister skal ha i bakhodet hva som gjør at en artikkel er godt skrevet. En fengende ingress, en ingress som inspirerer til å lese. Deretter en oppbygging som gjør at godbitene blir spredd i artikkelen for å holde på interessen. Oppgaven er å holde på oppmerksomheten slik at leseren faktisk leser hele saken, og ikke bare ingressen. Dramaturgien er ekstremt viktig. Man leser ikke en bok man synes er kjedelig!

Gjennom språket skal journalisten spille på hele følelsesgalleriet hos leseren. Enten det er om en kvinne med kreft som ikke fikk hjelp på sykehuset, eller om det er en gutt på 13 år som fikk møte fotballheltene i Brann. Man skriver ikke referat, men man må beskrive 13 åringens gleder, rynkene eller smilehullet som titter frem når keeperhelten Håkon Opdahl kommer og signerer trøyen hans. Prøv å få leseren til å smile, eller gråte. Da har man lykkes.

 

Her legger jeg ut hele mappen min slik at dere kan se hva jeg gjorde med mine artikler. Les spesielt “Glemte hunden på trappen, hvor jeg selv mener at jeg har spilt på sympati, forståelse og humor. Gi gjerne tilbakemelding slik at jeg kan se hva andre mener. Karakter på mappen var A.

Mappe for Therese 2008

Det finnes mennesker av alle slag; noen er pratsom, andre er sjenert og noen midt i mellom. Som journalist får du gleden/sorgen av å møte alle og en hver. Kildenettverket er noe av det viktigste en journalist kan ha. Men hvor får man tak i alle kildene sine? Hvor skal man lete?

Kildene er det viktigste redskapet en journalist kan ha, Alfa og Omega. Telefonlisten bør helst være full og med en variasjon fra alt mellom A – Å. Hver sak man skriver bør inneholde tre uavhengige kilder for å få en god og variert sak.

Fra øyeblikket man starter samtalen begynner intervjuet. Man må vite hvordan man skal behandle en person for å få den informasjonen man trenger. Det er ikke snakk omå betale “tysteren” for å snakke, men å behandle en med respekt. Det kan være så enkelt som å smile i telefonen, eller bare med et enkelt “Hei, mitt navn er Therese Kvalvåg” og utfylle videre med hva du ringer angående og hvor du ringer fra.

Dersom kilden føler han/hun har en god tone med journalisten kan det være enklere å spørre disse tøffe spørsmålene. Men derimot om en kilde føler seg trengt inn i et hjørne vil en føle en trang for å forsvare seg selv. Føler kilden at journalisten ikke kan noe omtema det blir snakket om, kan intervjuobjektet lukke seg inne og gjøre intervjuet vanskeligere for journalisten.

Ikke bare må journalisten behandle kildene medrespekt, men man må også skjerme kilden for omverdenen. Det kan hende at kilden tjener på å snakke nedlatende om andre, da må man utøve kildekritikk. Det vesentlige man må tenke på er om kilden slitermentalt eller fysisk og ikke bør utsettes for mer press enn nødvendig, eller at denne personen vil svarte noen andres gode navn og rykte.

Lett er det uansett ikke. Noen kilder kan i tillegg være lite troverdig på grunn av rusmidler, og bare ville stå frem i media, eller noen er psykisk ustabile og har vært på Sandviken Psykiatriske for ulike hendelser.

Dersom du bruker kildene dine feil eller oppfører deg respektløst ovenfor dem, er det en stor sjanse for å miste dem for alltid. Man må tenke seg om hvem som er verdt å beholde, og hvem man har “råd” til å miste.

De fleste journalister har et flust av kilder. Journalistene pleier kildene sine og bruker dem titt og ofte fordi journalisten vet at han/hun kan stole på dem. Det er ikke så vanskeligå hele tiden skaffe seg nye kilder. Leter man litt på nettet og bruker researchen riktigkan man finne mange nye grasrotkilder. Har man skrevet en sak for en uke siden så kaster man ikke telefonnummeret til disse kildene. Nei, snarere tvert i mot. Man lagrer eller skriver ned numre og all annen info man har fått. I alle fall demer drevne journalistene.

Journalister skal alltid ha nye ideer. Helst bør de være gode. Man kommer ikke på morgenmøte i en redakasjon uten å vite hva man ønsker å skrive om, eller hva som er nytt og fresht å oppdatere. Men hvor kommer alle ideene fra? Og hvordan skal man vite om det man tenker på er en god idè?

I journalistikken finnes det noe som kalles VISA-kriteriene:
Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon og Aktualitet. Dersom din artikkel ikke oppfyller noen av disse kriteriene, kan du egentlig bare kaste artikkelen, eller ha den på vent til den blir interessant. Dersom man har en idè og en tanke bør denne helst inneholde en eller to av kriterien.

Dette er et uendelig press. Hver dag eller på hvert morgenmøte skal journalistene komme med en ny ide, en ny tanke. Hvor ideene kommer fra er vanskelig å si, men å sitte på bussen og lytte på hva andre sier er ofte et godt tips. Konsekvensekspertene sitter ofte på bussen og prater med andre om hva de har gått gjennom.

Det er ikke alle som får artiklene servert på sølvfat. Og dette idejaget kan være svært stressende, å vite at man stadig må prestere. Helst ett nmytt kupp hver dag, men det går ikke. Man må garve i småting for å finne de storetingene. Mange vil tro at en time fra eller til på ølsalget ikke har så stor konskvens, men den journalisten som finner ut at Madam Felle i Bergen åpnet ølsalget en time for tidlig, har enten fått et godt tips eller gjort en sabla god jobb. Man bryter jo sjenkeloven dersom dette skjer. All honør til den journalisten som fikk det til.

Uansett er det umulig å alltid produsere en god ide hver dag. Men det er noe som heter seg at det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å diskutere en sak dersom man er usikker. På morgenmøtet er det ofte slik at den saken som oppfordrer til mest diskusjon er den saken som er best. Da har alle en mening, og alle har en ide til hvordan man kan videreutvikle den første tanken som ble lagt frem.

Ideene kommer ikke strømmende, men de kommer dersom du jobber for det. De kommer dersom du leser avisen og følger med på hva som er aktuelt. Man kan bygge videre på en sak som andre har lagt frem. Og diskusjon og hjelp rundt tema man skriver om, gjør den gode ideen bare bedre!

 

Dersom du ønsker å lese om da Madam Felle brøt sjenkeloven kan du gå inn på denne linken:
http://www.ba.no/nyheter/article3534922.ece

Han som skrev artikkelen er for øvrig en medstudent som jeg går i klasse med.

Som journalist skal man være fagperson på alt man skriver om. Det forventes at man kan alt uansett. Intervjuobjektene krever at vi kan det meste om tema man prater om. Journalisten viser ikke nok respekt for et intervjuobjekt dersom man ikke vet hva man snakker om overhodet. Men når man ikke er levende oppslagsverk, hvordan skal man kunne alt som forventes?

Thomas Spence som er journalist i Dagbladet, har sagt at det er ikke viktig å være et levende oppslagsverk, men at man vet hvor man finner informasjonen man trenger. Det viktige er å vite hvor og hvordan man får tak i informasjonen.

Når man først har funnet informasjonen, må man tenke seg om;
Er denne kilden til å stole på? Kan kilden vinne på å snakke med journalisten? Finnes det noen baktanke? Kildekritikk kalles det på fagspråket.

Allerede første dagen som journaliststudent lærer man at man må sortere ut de gode fra de dårlige, de trofaste og illojale. Men dette er ikke alltid like lett. For kilder må man ha uansett.

Bloggerne, eller den stille majoritet som de også kan kalles, blogger i vei på Technorati.com, ofte uten å bli lagt merke til. Hvorfor ikke bruke bloggernes kunnskaper og sterke meninger? Mange sitter inne med stor kunnskap om forskjellige temaer, men blir ikke alltid hørt. De blir sett på som useriøse. Bruk bloggerne mer, og gi slipp på rikssynserne som ikke egentlig vet hva de snakker om. Finn nye og spennende vinkler og ikke minst nye og spennende mennesker. Bak hver en blogg sitter det en ny kilde som venter på å bli oppdaget!

 

For å finne den stille majoritet:

http://search.technorati.com eller http://www.sesam.no

Hver dag går de kjente og berømte rundt i gatene i Bergen og Oslo. Hver dag kommer journalistene i hælene på dem. Når går fotografene og journalistene over grensen?

På skolen lærer man om når man går over grensen ovenfor hverandre. Den gyldne regel blir proppet inn i hodet ditt gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen.  Hva som er rett og galt. Som journalist lærer man at vi tråkker over den etiske grensen når det er for sent. Da har pressen allerede gjort feil.

Når journalistene går over grensen og skriver noe de ikke skal skrive, så blir de dømt i PFU (Pressens Faglige Utvalg). Pressen kan ikke skrive hva de vil eller trykke de bildene de vil. Reglene tøyes så langt de kan, men det kan være vanskelig å holde seg innenfor retningslinjene.

Som journaliststudent proppes man full av etikk. Man kan ikke trykke bilde av noen på vei til rettssalen. Man kan ta så mange bilder man vil av en pågripelse, men kan ikke bruke dem før personen er dømt. Offentlige personer på åpen gate har ikke rett til å slå ned fotografer om de blir tatt bilde av.

Journalister strever etter den store artikkelen, den artikkelen 
som setter deg på kartet som journalist. Artikkelen som
overgår alt og alle. Det er en artikkel som sjokkerer, følger
alle retningslinjer og regler og som får alle til å stoppe opp.
Bli med i jakten på artikkelen.